Paramotoring er enkelt sagt paragliding med motor og propell. Du er ikke avhengig av oppadgående luftstrømmer for å holde deg i luften, og du kan dermed fly dit du ønsker når du vil. Høyden regulerer du enkelt med et gasshåndtak som du holder i hånden under hele flyturen.
En paramotor er en spesialdesignet motor med propell, som er festet til pilotens rygg som en ryggsekk. Sammen med et komfortabelt seletøy, en spesiell paraglider – eller vinge som det ofte kalles – og en nødskjerm, så kalles sporten for paramotoring. Motoren er på mellom 15 og 30 hestekrefter, og gir nok kraft til at du kan ta av fra flat mark på noen få skritt.
Du kan stige tre meter i sekundet og nå en høyde på over 10 000 fot, eller 3300 meter, avhengig av hvilken motor og vinge du bruker. De fleste piloter trives imidlertid best i høyder rundt 150-300 meter hvor man får bedre kontakt med naturen og ikke sjeldent besøk av våre bevingende venner.
Flytiden varierer etter motortype, vinge og pilotens vekt, men er normalt på alt fra en liten luftetur på 15 minutter til distanseturer på flere timer. Trenger du mer drivstoff til hjemturen, kan du i prinsippet lande nær en bensinstasjon, smile og si «Fill her up!».
Fly med eller uten motor
Du kan bruke paramotoren din til flyging rundt ditt lokale flyfelt, til distanseflyging – eller mer radikal akrobatikk. For alle flygrenene er motoren som oftest i bruk helt fra takeoff til bare noen sekunder før du lander. Motoren stopper du normalt 10-30 meter oppe i luften. Dette hjelper til å redusere faren for at liner eller duk kommer inn i propellen etter landing.
Du kan også slå av motoren og fly videre ved hjelp av varme oppadgående luftstrømmer, såkalt termikk. Når termikken bli for svak til å holde eller bygge høyde, starter du enkelt maskinen ved hjelp av enten en startsnor eller elektrisk starter. Til denne grenen, ofte kalt Motor-Termikk, benyttes motoren først og fremst som en støttemotor for å nå de varme luftstrømmene. Slike paramotorer kalles ofte for «Thermal Boosters» og er ofte mer kompakte, lettere og benytter et såkalt podseletøy, en soveposelignende sele som gir best mulig aerodynamikk og som holder deg varm under lengre flyturer.
Løpe eller rulle i gang?
Paramotorer deles inn i to kategorier; fotstart og trike (hjulstart).
Fotstart
Fotstartmodeller består av en flyramme med sele, bensintank, motor og propell. En rund bøyle med beskyttende netting holder duken og linene til vingen borte fra propellen og beskytter piloten fra å komme i kontakt med propellen på bakken og i luften.
Paramotoren bæres som en stor ryggsekk. Den er festet til vingen og et spesielt seletøy med karabinkroker. Motoren er som oftest en spesialutviklet 2-taktsmotor, i noen tilfeller en 4-taktsmotor, på mellom 80 og 250 kubikk, med en propelldiameter på mellom 125 og 140 cm. ‘Thermal Boosters’ er mer kompakte og har som oftest en propelldiameter på mellom 90 og 115 cm. Tørrvekten for en paramotor er mellom 18 og 30 kg.
Elektriske paramotorer har også kommet på markedet og det antas at disse gradvis vil erstatte bensinmotorer når flytiden går opp og batterivekten og prisene ned. Den første elektriske paramotoren i Norge, en Paracell V12.2, ble fløyet av Trond Nyman Aarre i perioden 2017-2020. Ved rolig gasspådrag hadde denne maskinen en flytid på inntil 70 minutter, en vekt på hele 34 kg og en prislapp på nærmere 105.000,-. Ved litt mer aktiv bruk av throttelen kunne imidlertid flytiden fort bli halvert. En vanlig oppfatning er at elektriske paramotorer er tilnærmet lydløse. Ettersom propellen står for brorparten av lyden er imidlertid lydbildet dessverre relativt likt på elektriske og bensinbaserte modeller.
Trike
Trikes leveres enten som komplette enheter med egen integrert motor eller for tilkopling til en fotstart-paramotor. De har vanligvis tre hjul og sete for en eller to piloter. Motoren er som regel 2-taktere på mellom 175 og 300 kubikk, eller avanserte 4-taktere på 200 til 350 kubikk. Propelldiameteren er som regel mellom 130 og 160 cm. Tørrvekten varierer etter modell, men er normalt på mellom 60 og 180 kg. En trike må ikke forveksles med motoriserte fallskjermer, som generelt er mye tyngre og med en annen form for styring.
To typer vinger
Vinger for paramotoring deles opp i to kategorier: paraglidere og motorvinger. Begge typene har sine fordeler og ulemper. Paraglidere både tar av, flyr og lander i lavere hastigheter enn en motorvinge. De er også ofte mer effektive, noe som betyr at du kan fly med mindre motorer. Motorvinger, også kalt Reflex-vinger, har vesentlig større fart, er langt mer motstandsdyktige mot turbulens, men kan også være mer krevende å fly.
De to vingetypene ser nær identiske ut og det kreves derfor et trent øye for å skille dem fra hverandre. Fellesnevneren er at de er meget sikre når de blir fløyet på rett måte og av en pilot med høyt nok erfaringsnivå.
Generelt sett anbefales det at man starter med en klassisk paraglider og beveger seg over til motorvinge når man har fått tilstrekkelig erfaring. Enkelte nyere motorvinger med reflex-teknologi kan imidlertid trygt flys helt fra kursstart, så som Apco Lift EZ, Dudek Solo, MacPara Charger2, for å nevne noen. Spesielt talentfulle elever med mye paragliding-erfaring kan også bli godkjent til å fly mer lekne og mer krevende vinger, så som Apco F3, Dudek Nucleon4 og MacPara Colorado2.
Det aller viktigste er å ikke falle for fristelsen til å fly for små eller for agile vinger, slik man ofte ser på publikumsfavorittene på YouTube. Slike vinger øker drastisk faren for ulykker. Regelen er derfor å fly en vinge med vingebelasting midt i eller mot toppen av anbefalt vektgrense.
Slik lærer du å fly paramotor
All luftsport innebærer en viss risiko. I fornuftige hender, med moderne utstyr og med riktig opplæring, er paramotoring likevel ansett for å være en relativt trygg aktivitet. Og skulle noe uforutsett skje, har du alltid med deg en nødskjerm som brukt på rett måte tar deg trygt ned til bakken.
Den kompetansen du trenger for å holde deg trygg, begynner med valg av klubb og kursing i et anerkjent treningssystem utviklet av Norges Luftsportsforbund. Utdanningen tar sikte på å utruste deg ikke bare med gode tekniske ferdigheter, men også med kunnskap og holdninger, såkalt airmanship, for å gi deg mange år med trygge og fantastiske opplevelser sammen med brødre og søstre i luften.
Undervisningen er progressiv. Før du kan starte undervisningen for å bli paramotorpilot, må du først lære å fly paraglider uten motor. Etter bestått teorieksamen og praktisk oppflyging får du et flybevis kalt ParaPro 2. Med minimum 30 flyturer med paraglider er du nå kvalifisert til å starte undervisningen mot å bli paramotorpilot, som ved bestått eksamen gir deg lisens til å fly paramotor i henhold til forbundets regelverk. Hurra!
Beskrivelse av paramotor-utdanningen Motor Pro kan lastes ned her og deles i tre progresjonstrinn. Med hvert trinn følger økende rettigheter. De tre trinnene er:
- Motor Pro PPG3 (fotstart) / Motor Pro PPT3 (trike) – Lokal flyging
- Motor Pro PPG4 (fotstart) / Motor Pro PPT4 (trike) – Distanseflyging
- Motor Pro PPG5 (fotstart) / Motor Pro PPT5 (trike) – Tandemflyging
Teorikurset for å bli paramotorpilot består av følgende fag:
- Aerodynamikk
- Meteorologi
- Praktisk flyging
- Motorlære
- Lover og regler
- Førstehjelp
For elever med Para Pro trinn 3 eller høyere går teorikurset over 1 dag og deretter 3-4 dager med praktisk flyging. Kompendium for vordende paramotor-elever lastes ned her og studeres inngående før teorikurset. For elever med Para Pro trinn 2 går kurset over minimum 7 dager.
For elever med Para Pro trinn 2 er det påkrevd med samtale mellom elev og instruktør, og krav om påfølgende demonstrasjon av kandidatens Ground Handling-kvaliteter før kandidaten eventuelt godkjennes for paramotorkurs.
Uavhengig av erfaring og lisensgrad anbefales det at kandidater gjennomfører minimum 10 dedikerte timer med Ground Handling, med vekt på øvelsene som presentert her. Dess mer trening på bakken, dess bedre og tryggere pilot blir du i luften! I paramotoring er dine Ground Handling-kvaliteter spesielt viktig for din sikkerhet.
Pris for paramotorkurs
Prisen for paramotorkurs er 6800,- og forutsetter at du har egen motor med på kurset. Prisen inkluderer opplæringsmateriell, teorikurs, bakketrening og praktisk flyging med din egen paramotor. Utstyret skal godkjennes av instruktør ved påmelding og senest 14 dager før kursstart. I tillegg til kursprisen er hver elev pålagt å betale ulykkes- og ansvarsforsikring i henhold til seksjonens kollektive forsikringsavtale, medlemskap i Norges Luftsportsforbund / Hang-, Para- og Speedglidingseksjonen, samt medlemskapsavgift til din lokale klubb. Dette er nødvendig for å kunne utøve paramotoring innenfor forbundets regelverk og norsk lov.
Ønsker du å leie paramotor til kurset er prisen 14800,-. Dette beløpet dekker utstyrsforsikringen hos Lloyds i England.
Sportens opprinnelse i Norge og Norden
Paramotoring, eller motorisert paragliding som det formelt heter, har i Norge og Norden sin opprinnelse fra 1988 da Motorisert Paraglider Komiteen underlagt Mikroflyseksjonen (i dag Sportsflyseksjonen) startet sitt arbeid med å teste ut sporten på vegne av Norsk Aero Klubb, i dag Norges Luftsportsforbund.
Komiteen ble opprettet som en evalueringsgruppe bestående av Trond Nyman Aarre (leder), Espen Munthe (nestleder) og Magne Klingsheim (teknisk leder). Arne Hogstad fra Flekkefjord ble første elev for uttesting av det foreslåtte utdanningssystemet. Formålet var å teste ut paramotoring for mulig godkjenning i Norge. Mikroflypioneren og en av Jæren Luftsportsklubbs første hanggliderinstruktører, Tormod Veiby, var mentor og kontaktpunkt inn mot Mikroflyseksjonen og Norsk Aero Klubb.
Trond Nyman Aarre og Espen Munthe ble selv kurset av den tyske fotografen Achim Mende på en nedlagt amerikansk militær flybase, like utenfor byen Augsburg sør i Tyskland. Det hører med til historien at den såkalt nedlagte flybasen var åpen den aktuelle kursdagen. Trond Nyman Aarre fikk nærkontakt med et tysk Tornado jagerfly i 300 meters høyde på første utsjekkstur, et minne som neppe glemmes med det første.
Den første flyturen med paramotor i Norge ble utført av Trond Nyman Aarre, på Skeie flystripe i Klepp kommune på Jæren i 1988. Siden komiteens flyging de første årene var organisert under Mikroflyseksjonen, måtte komiteens medlemmer pent finne seg i å få foliert inn kjennetegnet LN-YZZ i vingene som ble benyttet som del av evalueringsprogrammet. Film fra komiteens to første år med flyging i Norge kan ses under vår artikkel Klubbens historie, eller ved å følge direktelenke til filmen på Jæren Luftsportsklubb sin YouTube-kanal.
Komiteen benyttet først en PagoJet BG11, en tyskprodusert paramotor designet og produsert av musikeren Bernt Gärtig. I 1990 utviklet komiteen i samarbeid med Lars Ove Lofthus sin egen maskin kalt Skywalker One. Denne maskinen ble produsert i 18 eksemplarer og benyttet i komiteens videre arbeid frem til 1992 da nye modeller ble tatt i bruk.
Etter to evalueringskomiteer, en haug av flytimer og mye prøving og feiling, ble paramotoring i 2010 omsider tatt inn i den nye BSL'en (Bestemmelser for Sivil Luftfart) og underlagt Hang-, Para- og Speedgliding-seksjonen i Norges Luftsportsforbund. Dermed opphørte også kravet om LN-kjennetegn i vingene.
Vil du vite mer?
Hvis du vil vite mer, om hvordan du går frem for å melde deg på utsjekkskurs, eller om du ønsker å bli med og se hvordan vi utøver sporten vår, kan du kontakte Trond Nyman Aarre som er vår instruktør i paramotoring. Kontakt ham på trond.aarre@icloud.com, eller på telefon 950 50 555.
