Speedflying og speedriding er avanserte grener innenfor paragliding. De benytter seg av små, spesialutviklede mini-paraglidere, ofte kalt minivinger eller speedvinger, for å fly raskt ned fjellsider. Hovedforskjellen mellom de to ligger i startmetoden: I speedflying tar piloten av fra bakken til fots, mens speedriding primært utføres med ski på beina.
Speedgliding representerer en egen gren innenfor luftsport. Den smelter sammen elementer fra både paragliding og moderne fallskjermhopping. Startmetoden minner om paragliding, hvor utøveren løper ut fra en skråning med en allerede luftfylt vinge over seg. Selv om begge aktiviteter involverer glidende flukt, ligger hovedforskjellen i intensjonen: mens paragliding fokuserer på en lengre og roligere tur, søker speedgliding etter en hurtig og adrenalin-fylt opplevelse tett på terrenget. Landingsteknikkene for mini-/speedvinger minner om de man ser i fallskjermhopping. Mens tradisjonell fallskjermhopping starter fra et fly eller fast punkt (som i BASE-hopping) og bruker skjermer designet for å bremse et fritt fall, er mini-/speedvinger utformet for rask flukt fra fjellområder. Disse vingene kan håndtere sterke laminære vinder mot terrengskråninger og termiske oppadgående luftstrømmer, akkurat som paraglidere. Men de er ofte trimmet for raskere og mer direkte flyvninger nedover fjellsidene sammenlignet med tradisjonell paragliding.
Historien
Mot slutten av 1970-tallet begynte franske fjellklatrere å utforske muligheten for å fly med fallskjermer fra bratte fjell, både til fots og på ski. Disse første fallskjermene ble over tid modifisert, og resulterte i større og mer effektive vinger – det vi i dag kjenner som paraglidere. Å ta av med tradisjonelle fallskjermer fra bakken ble gradvis mindre vanlig.
Men inspirasjonen forsvant ikke helt. To tiår senere ble en ny generasjon piloter, både i Frankrike og USA, inspirert av innovasjoner innen materialteknologi og fallskjermdesign. Et team med amerikanske stuntfallskjermhoppere tok sporten til nye høyder ved å lage stuntvideoer hvor de, i imponerende hastighet, navigerte ned fjellskråningene i Alpene mellom 2001 og 2002. I 2004 åpnet et av disse teammedlemmene den første skolen for bakkestartede fallskjermer i California, USA.
I 2005 begynte en gruppe franske piloter å tukle med fallskjermdesign. Francois Bon, en testpilot for paraglidere, var spesielt kritisk til vingenes ytelse ved bakkestart. Hans innsats og nysgjerrighet bidro til å skape den første spesialiserte mini-/speedvingen, Gin Nano. Fra denne begynnelsen vokste en rekke kommersielt tilgjengelige vinger, mellom 9 og 14 kvadratmeter, optimalisert for fart, bærbarhet og en brattere glidebane. Frankrike arrangerte den første speedgliding-konkurransen, "Speed Flying Pro Les Arcs", i januar 2007.
I dag har sporten vokst enormt, spesielt i land som Frankrike og Sveits. Med over 30 produsenter av speedglidere globalt, og mellom 3000 og 5000 piloter på verdensbasis, finner vi dedikerte flysteder over hele kloden, inkludert spesielle baner ved mange feriesteder i Frankrike.
Vingen
Vingen, ofte referert til som en minivinge eller speedvinge, er laget av materialer lignende de som finnes i paraglidere. Dette inkluderer en ripstop nylonduk som er behandlet med enten et polyuretan- eller silikonbelegg, liner av Kevlar eller Dyneema beskyttet av en ytre kappe, samt Mylar-forsterkninger ved celleåpningene i vingens forkant. Men, til tross for likhetene, er mini-/speedvingen bare rundt halvparten så stor som en gjennomsnittlig paraglider (se tabellen nedenfor). På grunn av vingens mindre størrelse og distinkte design, har den en brattere glidevinkel enn paraglidere. Dette gjør mini-/speedvinger mer egnet for flyging nær terrenget. Den kompakte størrelsen betyr også at den kan fly under vindrikere forhold. Hastigheten på mini-/speedvinger ligger mellom 30 til 145 km/t, sammenlignet med en paragliders 20 til 70 km/t.
Disse vingene har også likhetstrekk med moderne fallskjermer. Men de skiller seg ut ved å være lettere og mer manøvrerbare, og de er ikke designet for å stoppe et fritt fall. Piloter bruker vanligvis en polstret sittesele, lik den som er i bruk i paragliding. Mini-/speedvinger kommer med justerbare trimmere på de bakre bærestroppene, og av og til på de fremre. Dette gir pilotene mulighet til å justere linelengdene og velge den glidevinkelen som passer best for den aktuelle terrenget og vindforholdene.
Vingene som benyttes innen speedflying og speedriding har lignende flyegenskaper, men de kan variere i størrelse. Speedriding-piloter kan vanligvis oppnå høyere hastigheter ved hjelp av ski ved takeoff, så vingene de bruker er ofte mindre, mellom 7 og 10 kvadratmeter. På den annen side tar speedflying-piloter av til fots, så deres vinger er generelt litt større enn de som brukes i speedriding.
Sikkerhet
Gitt den høye flyhastigheten og nærheten til terrenget, er det essensielt med ekstra oppmerksomhet for å unngå skader og ulykker. Med vingens kompakte størrelse og høye vingebelastning, reagerer den svært raskt på selv små styreutslag. Dette understreker viktigheten av profesjonell opplæring. Omfattende trening både med vingen og, der det er relevant, med ski, samt detaljert kjennskap til lokale forhold og potensielle farer, er kritisk for å praktisere denne sporten så sikkert som mulig.
Høye flyhastigheter, vingebelastning, vingeprofil, og flyvinkel gjør at mini-/speedvinger er svært stabile, selv under turbulente forhold. Bruk av riktig sikkerhetsutstyr, som hjelm, polstret sele og nødskjerm, kan ytterligere minske risikoen for skader.
Interessert i å begynne med speedgliding?
Instruktør for speedgliding i Jæren luftsportsklubb er Henrik Voll.
Kontakt ham på voll@bryneror.no eller på telefon 940 28 363.
